Apple II Datamaskin
Apple II datamaskin: Lansert i 1977, åtte år etter at de første datamaskinene ble koblet til Arpanet (Foto: Marcin Wichary).

Når kom internett – til Norge og i verden?

Internetts historie begynte i USA på 60-tallet. Siden den gang har flere nordmenn bidratt til å utvikle internettet slik vi kjenner det i dag.

Bilde av Ingunn Mjønerud

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Publisert: 04.05.2020
Innholdsfortegnelse
  1. Når kom internett?
  2. Når kom internett til Norge?
  3. Det tekniske arbeidet
  4. Veien videre
  5. Det norske internettet
  6. World Wide Web
  7. Økt interesse også i Norge
  8. Ordliste
  9. Kilder

Når kom internett?

Internett kom til verden i 1969. Det besto av fire datamaskiner knyttet sammen i et nettverk på vestkysten i USA, og ble kalt Arpanet. Navnet er inspirert av The Advanced Research Projects Agency (ARPA), som finansierte prosjektet.

Av de fire datamaskinene som var tilkoblet Arpanet befant to seg på The University of California i Los Angeles og Santa Barbara, én på Stanford Research Institute i Los Angeles, og én på University of Utah School of Computing i Salt Lake City.


OM ARPA

ARPA var en etat i det amerikanske forsvarsdepartementet som hadde ansvar for å utvikle ny teknologi for militæret. Det ble etablert som en respons til at Sovjetunionen sendte satellitten Sputnik 1 ut i bane rundt jorda i 1957. Denne hendelsen fungerte også som startskuddet for «romkappløpet» mellom USA og Sovjetunionen.

Siden 1972 har det gått under navnet DARPA.

Vis mer

Bygde på idéer av J.C.R. Licklider

Nettverket bygde på idéer fra psykologen og ingeniøren J.C.R Licklider. Allerede i 1962 hadde han en visjon om et verdensomspennende datanett som han kalte «The intergalactic Computer Network».

Fotografi av J.C.R. Licklider
Mannen bak idéene: J.C.R. Licklider.

Han så for seg et elektronisk fellesområde åpent for alle – et essensielt medium for samhandling mellom stater, institusjoner, bedrifter og privatpersoner.

Det var Licklider som sørget for at ARPA finansierte arbeidet med denne visjonen, og Arpanet-prosjektet ble initiert av direktør Bob Taylor ved ARPAs Information Processing Techniques Office allerede i 1966.

Det originale hovedmålet med utviklingen var å dele ressurser med flest mulige brukere, fordi datamaskiner og programvare på den tiden var svært kostbart.

Ny teknologi

Teknologien i Arpanet baserte seg på pakkesvitsjing og TCP/IP.

Det var Donald Davies ved det nasjonale fysikklaboratoriet i England (NPL) som hadde idéen om datapakker tidlig på 60-tallet. Han mente det ville være lurt å dele opp data i små, nummererte pakker med en adresse på mottaker og avsender.

Disse skulle så finne fram via ledige linjer i et desentralisert nett. Kom ikke pakken frem til avsenderen, skulle den sendes på nytt.

TCP/IP står for Transmission Control Protocol / Internet Protocol, og er en gruppe kommunikasjonsprotokoller som gjør at datamaskiner kan kommunisere med hverandre på internett. Disse var det amerikanerne Vinton Cerf og Robert Kahn som lagde grovskissen for i 1974.

Både pakkesvitsjing og TCP/IP er en del av det tekniske fundamentet for internett slik vi kjenner det i dag.


Ordliste

Pakke: Et stykke informasjon med en avsender og en mottakeradresse.

Pakkesvitsjing: En måte å kommunisere på. Man sender pakker hver for seg, til en mottaker via noder. Det er ikke nødvendig å ha en direkte kommunikasjonslinje for at pakkene skal komme fram til riktig adresse. Når alle pakkene er ankommet mottakeren settes de sammen igjen. Dette gjøres for å utnytte nettverket maskimal og sørge for lav forsinkelse i nettverket.

Node: Et knutepunkt i et nettverk. Kan være en server, en switch, en ruter e.l.

TCP/IP: står for Transmission Control Protocol/Internet Protocol, og er en gruppe kommunikasjonsprotokoller som brukes for å sende data over nettverk.

Se en fullstendig ordliste her.

Vis mer

Når kom internett til Norge?

Internett kom til Norge allerede i juni 1973, knapt fire år etter at Arpanet først ble koblet sammen i USA. Da besto nettet av rundt 40 noder, fordelt på amerikanske universiteter og forskningsinstitusjoner, som hver kunne betjene opptil tre eller fire datamaskiner.

Norge var dermed det første landet som koblet seg til Arpanet utenfor USA.

Kart over Arpanet fra 1973
Internett på en A4-side I 1973 var det enkelt å lage en skisse over alle enhetene på Arpanet (Foto: ARPA).

Hvorfor ble Norge med så tidlig?

Det var flere grunner til at Norge tidlig ble med i prosjektet. For det første ønsket amerikanerne å utvikle et pakkesvitsjet satellittnett som skulle kobles sammen med Arpanet.

De ville originalt samarbeide med fysikklaboratoriet i Storbritannia (NPL), som jobbet med lignende prosjekter. Ettersom Storbritannia nettopp hadde søkt om medlemskap i EU, var det statlige NPL forpliktet til å fokusere på Europeiske forskningsprogrammer, og de måtte takke nei til samarbeidet med ARPA.

I stedet falt valget om ARPAs nye samarbeidspartner på Peter Kirstein og hans forskningsgruppe på University College London (UCL).

Samtidig rettet ARPA øynene mot Norge, hvor de allerede hadde gode koblinger til Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI).

Personlige koblinger

Blant annet hadde forsker Yngvar Lundh tidligere gjennomført et gjesteopphold på Massachusetts Institute of Technology (MIT), hvor han ble kjent med Larry Roberts og Robert (Bob) Kahn, som nå var ansvarlige for utviklingen av Arpanet.

Samarbeid mellom FFI og ARPA

I tillegg hadde Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) allerede hatt kontakt med ARPA i forbindelse med NORSAR. Det var den norske delen av et verdensomspennende nett av seismiske array-antenner som skulle overvåke underjordiske atomprøvesprengninger under den kalde krigen.

Den norske seismiske array-antennen ble satt i drift i 1970, og var delvis finansiert av USA, via bevilgninger fra ARPA.

Array-antenne: Flere antenner som er koblet sammen, og som fungerer som en enkelt antenne for å kunne motta og sende ulike signaler.

Ettersom amerikanerne mente det var veldig viktig å kunne oppdage atomprøvesprenginger i Sovjetunionen, opprettet de en fast telelinje for overføring av data mellom NORSAR og USA. Denne hadde en kapasitet på 2,4 kbit/s, og gikk med kabel til England, før den ble sendt videre med satellitt til USA.

Direktør Finn Lied, forskningssjef Karl Holberg og forsker Yngvar Lundh ved FFI var sentrale i arbeidet med NORSAR.

Laber respons fra Televerket

Videre hadde ARPA-sjef Larry Roberts besøkt Det norske Televerket i 1970 for å diskutere et eventuelt samarbeid om datakommunikasjon. Televerket takket nei, og Roberts har senere sagt at han satt igjen med et inntrykk av at Televerket mente dette var utenfor deres fagområde.

Ettersom Televerket takket nei til samarbeidet med ARPA, tok ARPA-sjefene Larry Roberts og Robert Kahn i stedet kontakt med FFI i 1972.

Yngvar Lundh så muligheten for å bygge opp norsk kompetanse på datakommunikasjon, og tok initiativ for at FFI burde jobbe videre med denne teknologien. Det var dermed Lundh som til slutt fikk overtalt Televerkets forskningsinstitutt (TF) om å bidra med linjer både over satellitt og kabel.

Ny transatlantisk kobling

Da UCL til slutt klarte å samle opp finansiering av prosjektetsamarbeidet med ARPA i 1973, gikk den transatlantiske koblingen fra USA, med satellitt til en ny nordisk jordstasjon ved Tanum i Sverige, og videre til NORSAR med kabel.

Fotografi av Tanum Teleport
Transatlantisk kobling: Den nordiske Tanum Teleport i Sverige ble til slutt Norges endelig koblingspunkt til USA.

Derfor ønsket man å installere TIP-er (Terminal Interface Processor) i Norge, slik at man kunne koble britene til Arpanet via kabler til Norsar og Tanum, og videre med satellitt til USA. Det ville være billigere enn å sende data direkte til England, og ha en hastighet på 9,6 kbit/s.

TIP: Står for Terminal Interface Processor. En type ruter som gjorde at man kunne koble seg til Arpanet.

Selv om Yngvar Lundh fikk lov av FFI til å delta i Arpanet-prosjektet, fikk han ikke større økonomisk støtte eller mange medhjelpere til dette prosjektet. Lundh fylte dermed en prosjektlederrolle over lengre tid, og fikk til slutt etablert en gruppe på FFI bestående av fem personer, inkludert han selv.

Fysiker Pål Spilling, som var ansatt i FFI på denne tiden, har selv uttalt at han gjorde mye av det praktisk utførende arbeidet med den norske oppkoblingen til Arpanet, som pågikk fra 1975 til rundt 1980.

Det tekniske arbeidet

Mens amerikanerne var svært opptatt både av idéene bak internettet og den tekniske utførelsen av prosjektet, fokuserte nordmennene mest på sistnevnte. Spilling og FFI var særlig involvert i utviklingen av pakkesvitsjet satellittkommunikasjon og taleoverføring over Arpanet. Begge deler gikk under prosjektnavnet SATNET.

Arbeidet med SATNET begynte i 1976. For å koble sammen SATNET med Arpanet og PRNET (Packet Radio Network i USA) trengte man en ny måte å lenke sammen de ulike nettverkene. Dette førte til at Bob Kahn og Vint Cerf skisserte en artikkel med krav, som til slutt ble en ny Transmission Control Protocol (TCP). Denne utgjør en av grunnsteinene i internett.


Kravene til internett

For å bygge internett satte Bob Kahn og Vint Cerf opp noen grunnleggende krav man skulle følge:

  • Ethvert nett skulle kunne kobles sammen med ethvert annet nett via en gateway/ruter
  • Ingen krav til interne endringer i nettene
  • Internettet skulle være enklest mulig, og uten sentral kontroll
  • Tapte pakker skulle sendes om igjen av endesystemer

Kilde: Pål Spilling, sitert via Hans-Petter Fjeld på Youtube.

Les den originale artikkelen på engelsk her:
«A Protocol for Packet Network Intercommunication» i IEEE Transaction son Communications, Vol. Com-22, No. 5 (1974).

Og se den ferdige protokollen som er laget basert på disse kravene her:
«Specification of Internet Transmission Control Program».

Vis mer

Videre ble arbeidet med SATNET gjort av et team på totalt tretti til førti personer. Her samarbeidet Lundh og Spilling fra FFI med fire forskere fra UCL og representanter fra ulike forskningsinstitutter i USA.

Sammen hadde de møter fire ganger i året – tre ganger i USA og én gang i Europa, i alternering mellom Kjeller og London. I tillegg kommuniserte de naturligvis over e-post.

På FFI

På FFI jobbet hovedsakelig Lundh, Spilling og en tredjemann – Finn-Arve Aagensen – med SATNET.

For å koble FFI til Arpanet brukte Spilling en SM-3-datamaskin utviklet av Kongsberg Våpenfabrikk. For å få til dette måtte han blant annet utvikle et operativsystem for flere brukere, slik at han kunne kontrollere trafikk og hente data fra satellitten på Tanum.

I begynnelsen av prosjektet delte Tanum satellittkanaler med to andre jordstasjoner – én i Goonhilly i England og én i Etam i USA.

All implementering av SATNET-systemet ble gjort av amerikanerne, men Spilling deltok på målinger, og Finn Arve Aagensen utførte simuleringer av de mest lovende algoritmene.

I tillegg arbeidet FFI med taleoverføring, og deltok blant annet i flere demonstrasjoner av teknologien. I ett tilfelle deltok for eksempel Lundh i et fellesmøte i London via taleoverføring fra Kjeller. I et annet tilfelle snakket Spilling med et fly som fløy over Stillehavet ved California. Sistnevnte var for å vise det amerikanske militæret hvor enkelt og nyttig det var å kunne overføre tale over flere sammenkoblede nettverk.

Utviklingen av SATNET var over i 1979. Da ble det satt i operativ prøvedrift, og man brukte det blant annet til å koble sammen lokale nettverk ved UCL, FFI og Arpanet.

Veien videre

Fram til 1983 var Arpanet forbeholdt universitetsinstitusjoner med forsvarsoppdrag som ble finansiert av ARPA. Andre grupper måtte be om lov for å få tilgang til nettet, og ARPA krevde at de da bidro med ressurser til prosjektet som handlet om utviklingen av nettet.

Etter hvert ble Arpanet også splittet i to deler. Én del ble gitt til de sivile institusjonene, overtatt av The National Science Foundation, og åpnet for alle som drev med forskning – uavhengig av fagfelt. Den andre delen ble reservert det amerikanske militæret, og samlet i det som ble kalt Milnet. Mellom den sivile og den militære delen ble det satt opp en brannvegg bestående av fire rutere.

Det norske internettet

I 1982 byttet forsker Pål Spilling jobb fra FFI til TF, til dels fordi han hadde måttet jobbe alene med Arpanet på FFI. Dessverre for Spilling var entusiasmen for Arpanet også laber hos Televerket, fordi flertallet mente at TCP/IP var et blaff i historien.

Det var imidlertid ikke slik at Televerket ikke jobbet med nettverk. I stedet for å satse på USAs teknologi, jobbet flertallet med den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO, som også arbeidet med utvikling av en pakkesvitsjet protokoll. Denne ble til slutt utkonkurrert av Arpanets teknologi, kanskje fordi ISOs arbeid var komitéstyrt og tregere enn den eksperimentelle tilnærmingen til amerikanerne og deres samarbeidspartnere.

Fotografi av kjemi- og fysikkbygningen på Blindern
Entusiasme På 80-tallet ivret informatikk-avdelingene på norske universiteter for å få koble seg til internett.

Heldigvis for Spilling fikk han med seg én person fra Televerket – Kjell Hermansen. Ettersom de jobbet i Televerket var det enkelt å utnytte ledig kapasitet i linjene til de ulike byene, og de fikk etter hvert implementert en ruter som gjorde det mulig å koble informatikk-instituttene i Oslo, Bergen og Trondheim til nettet på Kjeller. Ifølge Spilling var dette antakelig det første internettet utenom USA.

Særlig Helge Skrivervik ved Institutt for Informatikk var en driver for å få koblet Universitetet i Oslo (UiO) til nettet. Både UiO og FFI brukte teknologien flittig, og dette internettet var operativt fram til Uninett tok over driften av det rundt 1987/1988.

World Wide Web

Det var først på 90-tallet at internettet ble mer tilgjengelig for hvermansen, da Tim Berners-Lee ved forskningsorganisasjonen CERN publiserte det aller første nettstedet i det han kalte World Wide Web. Dette var mulig etter at han hadde skapte en ny protokoll: Hypertext Transfer Protocol (HTTP).


Ordliste

HTTP: Står for Hypertext Transfer Protocol, og er en protokoll for å spørre og hente innhold på internett.

URL: Står for Uniform Resource Locator. Er en referanse til en nettressurs, som sier hvor den ligger i nettverket og hvordan man kan hente den.

HTML: Står for Hypertext Markup Language, og er markeringsspråk for formatering av nettsider med hypertekst og annet innhold som vises i en nettleser.

Vis mer

HTTP gjorde det mulig å legge inn lenker til andre filer i en tekst, samtidig som en Uniform Resource Locator (URL) ga hver fil en unik adresse som gjorde at en lenke kunne finne frem til riktig fil uansett hvor på internettet den befant seg. Ved hjelp av HTML-tagger og et eget program kunne man lage et dokument bestående av tekst, bilder og lenker på samme skjerm. Høres det kjent ut?

I tillegg utviklet Marc Andreessen ved University of Illinois Mosaic, en nettleser som kunne kjøres både på Windows, Mac og Unix. Ved hjelp av navigasjonsknapper kunne man enkelt navigere mellom filer, samtidig som grafikk og tjenesteprogramvare gjorde at man både kunne lese og publisere nettsider via nettleseren.

Skjermbilde av nettleseren Mosaic
Den første nettleseren: Mosaic ble utviklet i 1993.

Microsoft kastet seg på trenden, og skapte Internet Explorer. Denne fulgte med alle deres datamaskiner, som ikke var i fåtall på den tiden. Internett ble raskt fylt opp med innhold, og var enkelt å navigere for folk flest.

Etter fire år hadde world wide web over 50 millioner brukere! For tv hadde det tatt tretten år å nå like mange brukere, og for radio tok det hele trettiåtte år. Slik fremsto internett som et helt nytt og revolusjonerende kommunikasjonsmedium i ekstrem vekst.

Økt interesse også i Norge

I Norge ble den første kommersielle aktøren etablert i 1991, av 16 gründere fra Institutt for Informatikk ved UiO. Selskapet, som het Oslonett, tilbød privatpersoner og småbedrifter internett-tilgang, og holdt kurs for næringslivet for å vise mulighetene som fantes ved internett.

Det var vinter-OL på Lillehammer i 1994 som for alvor gjorde at nordmenn fikk øynene opp for nytteverdien av internett – da Oslonett fortløpende la ut resultater fra spillene på weben. Dette vakte oppsikt nasjonalt, så vel som internasjonalt. Se et skjermbilde av nettsiden på Nasjonalbibliotekets sider om Oslonett.

I årene som fulgte ble de første nettavisene lansert, og en rekke ulike kommersielle tjenester blomstret opp på internett. Siden den gang har utallige nye innholdstjenester etablert seg på nettet, og det er nesten utenkelig for nordmenn i dag å leve uten tilgang til internett.

Ordliste

Her finner du en forklaring av de tekniske begrepene brukt i denne artikkelen:

Ordliste

ARPA: En etat i det amerikanske forsvarsdepartementet som hadde ansvar for å utvikle ny teknologi for militæret. Finansierte Arpanet, forgjengeren til internett.

Pakke: Et stykke informasjon med en avsender og en mottakeradresse.

Pakkesvitsjing: En måte å kommunisere på. Man sender pakker hver for seg, til en mottaker via noder. Det er ikke nødvendig å ha en direkte kommunikasjonslinje for at pakkene skal komme fram til riktig adresse. Når alle pakkene er ankommet mottakeren settes de sammen igjen. Dette gjøres for å utnytte nettverket maskimal og sørge for lav forsinkelse i nettverket.

Node: Et knutepunkt i et nettverk. Kan være en server, en switch, en ruter e.l.

TCP/IP: står for Transmission Control Protocol/Internet Protocol, og er en gruppe kommunikasjonsprotokoller som brukes for å sende data over nettverk.

Array-antenne: Flere antenner som er koblet sammen, og som fungerer som en enkelt antenne for å kunne motta og sende ulike signaler.

TIP: Står for Terminal Interface Processor. En type ruter som gjorde at man kunne koble seg til Arpanet.

HTTP: Står for Hypertext Transfer Protocol, og er en protokoll for å spørre og hente innhold på internett.

URL: Står for Uniform Resource Locator. Er en referanse til en nettressurs, som sier hvor den ligger i nettverket og hvordan man kan hente den.

HTML: Står for Hypertext Markup Language, og er markeringsspråk for formatering av nettsider med hypertekst og annet innhold som vises i en nettleser.

Vis mer

Kilder

Disse kildene ble brukt i denne artikkelen: